Et av de vanligste spørsmålene i et standard small-talk-rituale er en variant av: “Hva driver du med?”. Spørsmålet setter igang en liten sosial dans hvor man etter tur deler en halvveis innøvd heispitch om hva jobben eller studiet går ut på. Hvor innøvd denne pitchen trenger å være, avhenger mye av hvor vanlig yrket ditt er.
Hvis du er HR-ansvarlig hos Stort selskap AS så slipper du egentlig unna med bare det. Folk flest har sånn noenlunde idé om hva en HR-ansvarlig gjør, og de kjenner enten til Stort selskap AS eller vil ikke innrømme at de ikke gjør det.
Min egen pitch pleide å være sånn passe innøvd, siden jeg var utvikler. Enten visste folk akkurat nok til å se for seg at jeg satt i en stol og trykket på et tastatur hele dagen, eller så var de utviklere selv. Da måtte jeg følge opp med hva jeg jobbet på, senest var det tunnelsystemer. I 95% av tilfellene var dette tilfredsstillende, fordi de aller fleste ikke var supergira på å høre mer om tunnelsystemer. Men jeg hadde heldigvis en tertiær-pitch i ermet for de siste fem prosentene.
I fjor høst gjorde jeg en større endring i karrieren min. Jeg tok utdanningspermisjon fra utviklerjobben min og begynte på en mastergrad i visualisering. Og ja – det du tenker nå, kjære leser, er du på ingen måte alene om.
Resultatet er at jeg har måttet begynne å jobbe med en helt ny heispitch. En som lar meg delta i denne introduksjonsdansen uten at folk sakte, men sikkert, forvandles til levende spørsmålstegn.
For hva i alle dager er egentlig visualisering?